En enkel trebro der det går an å gå over en bekk. Elva slyngrer seg nedover og steinene ligger midt i elva.
Elver kan føre med seg mye kraft i vårflommen og legge igjen både steiner, grus og andre forekomster.
Derfor er det viktig å holde elvekanter ryddige så det ikke er fare for mennesker og dyr når uvær og flom slår til.
To personer i en passiar ved et gjerde like ved et skogholt. I bakgrunnen sees fjellene og det kan godt tenkes at dette er en skogteig der det er gjerde for å holde andre dyr ute. Bruk av gjerde er formelt nedfelt i Lov om Grannegjerde.
Ulv, rev og bjørn er alltid noen som er på jakt, og det har historisk vært viktig å holde disse unna gårdene.
Den ene personen har stokk så det tyder på at alderen har tynget litt.
Hurrungane er fjellområde mellom Årdal og Luster i Sogn.
23 av toppene i området er over 2000 meter, og av de mest kjente finner vi Storen, Styggedalstindene og Maradalstindene. I stor grad er Hurrungane avgrenset av Utladalen mot sør og øst.
Hurrungane ble først beskrevet av Baltazar M. Keilhau, som har blitt viden kjent med Keilhaus topp ved Galdhøpiggen.
En liten bygd langs kysten. Umulig å stedfeste. Høyst sannsynlig en vestlands eller sørlandsbygd, da det er grønne sletter, store jorder.
Det er flere bygninger på bildet og flere jorder som tyder på et levende samfunn.
Her har Rise fått med seg deler av Ottaelva eller utløpet av Vågåvatnet. I bakgrunnen ser vi Lomseggen-massivet. Høyeste toppen er Storivilen (2068moh) Selve toppen som sees fra Lom sentrum, Fossbergom, kalles Lomseggen og er på 1289moh.
Her er en turbeskrivelse fra FriFlyt
Liten seterstul med noen få setre like over tregrensen. Det er utsyn mot snødekte fjell i det fjerne.
Det er Dovrefjell og i midten ruver Snøhetta som en flat men bred pyramide. Snøhettamassivet består egentlig av fire topper:
-Stortoppen (2286 moh)
-Midttoppen (2278 moh)
-Hettpiggen (22661 moh)
-Vesttoppen (2253 moh)
Snøhetta er høyeste fjell i Norge utenom Jotunheimen.
Det kommer en vei opp fra bygda noe som tyder på at det er drift på setra, og at melkebilen kommer på en regulær basis. Mest sannsynlig har Løkke her malt Hardeggsetrene, som ligger opp på vestsiden av Dovre sentrum, innunder Hardeggkampen. (1154moh)
Olstadsætra er en av de aller innerste setrene på Høvringen. På det meste var det over 30 setre i aktiv drift i området. På bildet sees Haukberget fremst (1198moh) og Formokampen (1428moh. ) helt bakerst. Dette er bekreftet av Pål Erik Skaugen på Smuksjøseter fjellstue.
Høvringen Høyfjellshotell har en nettside med turer ved Høvringen, der begge disse to toppene inngår som turforslag.
Malt i østenden av Gjende. Den blågrønne fargen i Gjende tyder på at dette er om sommeren. Gjendebu ligger rett i enden av vatnet og er ikke synlig på bildet. Gjendebu var DNTs første hytte og ble etablert allerede i 1871.
Toppen med snø på midt i bildet er Besshøe (2257 moh).
Besseggen (1604-1743 moh) er her malt bare med noen snøflekker på.
Østenden av Gjende, har grodd igjen i tidens løp, og de markante fingrene som Sem har malt her er blitt til en rund bue.
Liten hytte ved en buldrene elv. I vårt område er det mange elver som “buldrer” på denne måten, og da oppstår også muligheten for rafting. Sjoa er en av Norges beste raftingelver, den er en sideelv til Gudbrandsdalslågen.
Det finnes flere leverandører av raftingtjenester i Sjoa. Det er en opplevelse for livet.
Bildet kan være fra også være fra Ottadalen eller Bøverdalen.
Setertun med skigard. Dette kan være hvor som helst i Gudbrandsdalen, Østerdalen, Valdres eller Trøndelag.
Skigarder har vært satt opp i flere hundre år. De tidligste stammer trolig fra steinalderen. Poenget var i hovedsak å skille mennesker fra dyr. I historisk tid ble vidjeband brukt til å holde stokkene sammen og det var den spisse enden som ble stukket i jorda.
I modere tid brukes saktevoksende gran, samt å tjærebre stokkene. Det “jukses” også ved å bruke ståltråd.
Stanley Jacobsen er blitt kjent med sin vise “Skigardsvise” der han synger: “Ein skigard kan ikkje vara evig veit du”. Denne visa ble først fremført på Uka i Ås der Jacobsen var student. Den slo så godt an at den ble utgitt på plate. Moralen i visa er at det er så mange fordommer og stengsler i samfunnet, og skigarden er der for å klives over om du vil (og tør).
Hele siste verset er slik:
Har du ein skigard? Å jau, du har nok ein, for alle har
ein ting ein gjerne vil stengja ute,
ein ting ein ikkja syna vil einkvar.
Men desse stengsler treng ikkje vara,
ein skigard kan du kliva om du vil!
Ein skigard kan ‘kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig. (Kilde Musixmatch)
Gjendeveggen er et “lokalt” navn på Besseggen.
De som også har lest eller sett Peer Gynt, har også hørt dette sitert
Vedlagte sitat er hentet fra Joh. Hertzbergs utgave (1940) funnet i Nasjonalbibliotekets arkiver.
Rett før dette sitatet nevner Peer Gynt at han møter reinen “vest for Gjendin” Rett vest for innsjøen Gjende ruver Besseggen, så Ibsen har alt riktig plassert. Ibsen vandret gjennom Gudbrandsdalen i 1862, ble utgitt 1867, og hadde urpremiere i 1872.
Fjelltopper og fjorder, muligens Vesterålen eller Lofoten.
Bratte topper tilsier at det er ytterst i havet, og at det er skapt over kort tid, ikke at isen har ligget og skuret og gnisset på de i lang tid som er typisk for toppene f.eks i Rondane.
Bygningene ligger langs Rauhaugvegen og Løkke har enten stått ute på jordet eller langs vegen og malt dette bildet.
Dette er nok et eksempel på hvordan bygningene er praktisk innrettet. Bygningene ytterst på bildet har kortsidene mot nord/sør. Mens de to i midten har kortsider mot øst/vest.
Det er et vindu på bygningen til venstre så det var sannsynligvis selet der folk oppholder seg.
Den ene bygningen som står øst-vest har to forskjellige tak. Halvparten gress, halvparten blekk, det gir forskjellig temeratur og bedre oppbevaring av mat som f.eks høy til dyrene.
Trestaurene som står inntil stallen/låven brukes til høyonna, og for å hesje.
Det er bare deler av bygningsmassen som står idag.
I bakgrunnen sees Rauhaugen, og oppover mot Trabelifjellet.
Slake bakker mot snødekte høyfjell i bakgrunnen.
Dette er helt sikkert Venabygdsfjellet, men her kan det være to alternativer:
-Toppen av Trabelifjellet i retning Jotunheimen. Det er plausibelt siden Narvesen hadde hytte på Rauhaugen, og det bare var en kjapp tur opp på toppen. Da er det i så fall skogen nedover mot Venabygda vi ser i forgrunnen,
-Toppen av Svartfjellet i retning Rondane. Dette gir mening fordi hytta til Otto Børs, som var ansatt av Narvesen. Den ligger tett inntil Flaksjøen, og da er det en kort tur til toppen. Da er det i såfall skogsbeltet ned mot Venåsen vi ser i forgrunnen.
En av Borgens mange malerier fra Venabygdsfjellet, malt i perioden da han bodde på Forrestadseter.
Bildet var brukt som forside på bok og da bildet var omtalt så var det sagt at det var “Kunstnerisk frihet” å ha med en bekk i forgrunnen.
Utifra vinkelen på bildet er dette høyst sannsynlig Hågåøygardsetra, dvs dagens Spidsbergseter. Der begynte de med turisme i 1919, og siden Borgen var på Forrestadsetra somrene i perioden 1890-1895, så viser i så fall dette de opprinnelige bygningene ved Hågåøygardsetra.
I bakgrunnen ruver Nysæterkampen (til venstre 1110moh) og Dynjefjellet (til høyre 1151moh) . Opp på de to toppene er det forholdsvis lett å gå, og på toppen av Dynjefjellet finnes det også reinsdyrsgraver.
Typisk seter, umulig å stedfeste.
Tre bygg, et sel hvor folk oppholdt seg. Et fjøs/stall hvor det var dyr og en løe til oppbevaring av høy/ved og annet materiell som trengtes på setra i løpet av tiden man var der.
Det er også verdt å merke seg at mange steder kan man ta ut himmelretninger ved å se på setrene. Selet var praktisk satt opp så melkerommet vendte mot nord, og melka holdt seg kald lengst mulig.
Vintersetring forekom der det var lang vei hjem. Da brukte man hele sommeren til å lagre mat så det kunne brukes i løpet av vintertida på setra. Snødøldalssetra er et slikt eksempel.
Det som også er å bemerke på dette bildet er forskjellig bruk av gjerder. I nærheten av grinda er det stakitt og rundt resten av området er det en heller så som så vedlikeholdt skigard.
Det er vanskelig å si hvilket gjerde som er best, for det avhenger av hvilke dyr som beiter i området. Vanlige beitedyr i Gudbrandsdalen har vært sauer, kyr og til en viss grad geiter. Alle disse tre beiter på forskjellige måter og det er egentlig en sambeiting av alle tre som er best for at fjellet skal få best næring og vokse.
Grunnen er at store dyr som kyr (og hester) grovbeiter, sauer finbeiter og geiter har skråbitt og tar kvist og skudd som er igjen etter begge to. Nå som det bare er sauer som slippes på beite så gror fjellet igjen.
Vågå er en kommune i Ottadalen i Nord-Gudbrandsdalen, med Vågåmo som sentrum. Vågåvatnet som her er avbildet, skaper mye aktivitet i bygda.
Det er luftsportssenter på vannet, og det er særlig gode forhold for seilflyvning i området. Dette gjør at det er flystripe på isen om vinteren også.
Bildet er malt fra sør mot nord, og for de som er lokalkjent så ligger Klones akkurat utenfor billedkanten på høyre side. Klones var tidligere husmor- og jordbruksskole.
I bakgrunnen av bildet ligger åsene i Nordherad.
Siden 2009 har Nordherad hatt status som et “Utvalgt kulturlandskap i jordbruket (UKL)”. Dette gir området en spesiell nasjonal og internasjonal verdi på grunn av det biologiske mangfoldet og de mange velholdne kulturminnene som er knyttet til tradisjonell gårdsdrift.” Sitat Statsforvalteren i Innlandet.
Nordherad har også eget grendalag som er veldig aktive.
Det første litografiet viser to fiskere som tar opp fiskenett. Storfangsten er kanskje sikret etter nattens mulm og mørke. Det finnes mange gode fiskevann på Venabygdsfjellet. Det går an å skaffe seg digitalt fiskekort.
Det å filosofere over en kaffekjel skaper samhold i gruppa. Mange problemer er løst på denne metoden.
Jakt er en tradisjon som holdes i høyeste grad i hevd. Utifra hundetype er dette nok hare eller rype. Men det er også mulig å jakte elg med hund. Rein er mer sky for værdrag og lyder og derfor brukes det sjelden hund der.
Fiske er en tålmodighetsprøve, og en kunst. Noen får fisk på første forsøk. Andre sitter i flere dager og aldri får napp.
Jaktlykke, her speiding etter den perfekte reinsbukken inne i fjellene….er den ultimate lykke for noen. Å komme hjem med en 12 tagger er årets høydepunkt.
Vinterforlystelser, med å gå fra sted til sted, der snøfokken biter seg fast i fjeset og du kommer fram til en varm hytte og kan få deg en kakao eller tekopp….ingenting er mer behagelig.
I sørvestre hjørnet av Gjende ligger Gjendetunga (1516moh).
Bildet er malt østover mot Knutsholstinden (2341moh) og Svartdalspiggen (2137moh)
Knutsholstinden var lenge ansett for umulig å bestige, men i 1875 klarte Johannes Heftye (1849-1907) å komme til toppen. Dette var i en tid der engelske tindeklatrere som William Cecil Slingsby (1849-1929) prøvde å erobre norske fjell og Slingsby var først på Store Skagastølstind (2403moh, erobret i 1876) sammen med to nordmenn.
I 1880 klatret Heftye Store Skagastølstind. Han var innstilt på å følge ruta til Slingsby, men ved en feil kom de til en renne, senere hetende “Heftyes renne” som førte de til toppen. At Heftye hadde oppdaget en ny rute, og kommet lettere til toppen brydde han seg ikke om. Alt Heftye egentlig ville ha fram var hvor lett det var å klatre i norske fjell. Slingsby derimot ble fornærmet at det fantes en lettere rute på Storen. I etterkant er det Heftyes rute som er blitt benyttet som “normalveien”.
Diskusjonen var dermed igang mellom de to fjellentusiastene Heftye mente at Slingsby bare ville fremheve seg selv og minimere Heftyes betydning.
Samme år som Heftye klatret Store Skagadølstind (1880) var Slingsby på Knutsholstind. Her fant han en lettere vei enn Heftye, så man kan vel si at de var vel forlikt.
Bygninger skilt av steingjerde. Et typisk Danifer bilde som skildrer mykt sørlandslandskap. Danifer var fra Mandal og det er umulig å si hvor dette er. I bakgrunnen skimtes det et vann.
Bildet av Danifer viser et typisk landskap. Det viser trær, steinurd og busker.
I bakgrunnen sees en liten høyde eller fjell. Dette skaper en god 3D effekt av bildet.
Steinurd eller røys er noe som har vært brukt i alle år, det har blitt brukt til alt fra bygge gjerder, bygge hus/setre, bygge opp dyregraver og ikke minst bygge varder så det skal være lett å finne fram i fjellet når man er ute på tur.
Gråblakk fjording stående ved en skigard.
I bakgrunnen er det et par bygninger, høyst sannsynlig sætre. Utifra fjellene er dette vestlandslandskap, men nøyaktig hvor hen er usikkert.
Over resepsjonen hang det 3 små bilder signert H.Due. Det er de tre øverste som hang over disken. Disse hadde Herman Due tegnet under sine opphold og gitt i gave til oss. Alle disse tegningene er nå i så dårlig forfatning at de er tatt ned og lagt på lager. Heldigvis er de digitalisert kan fremvises for allmenheten.
Tegningene ble produsert i tidsrommet 1977-1980.
Den fjerde tegningen er funnet i etterkant og digitalisert senere,
Den første tegningen viser Svartfjell, Buhaugen, Dahlen-hytta og deler av det som nå er ridebane. Denne tegningen er fra 1979. Den er trolig tegnet fra peisestuen. Dette var før Storhytta ble bygget.
Tegning 2 viser aktiviteter på Søre Fiskeløysa, De gamle portstolpene, med et kjerrehjul på utsiden. Ferista var ikke bygd enda. Gjerdet gikk mye lengre opp så det synes ikke. Det er antydning til ridesti/strandsti. Bare et fåtall av hytter eksisterer, og de er ikke veldig store langs vannet. Huset vi ser i forkant er pumpehuset, det står der fortsatt. Naust og kiosk har kommet til i etterkant. Kanoer begynte Venabu med på slutten av 1970-tallet så denne illustrasjonen var virkelig “up to date”
Av farfar og farmor, Arvid og Birgit Tvete, var Tuntreet fredet, det er det eneste treet som står murt opp, og det var strengt forbudt og klatre i dette treet. Det var fritt fram å klatre i alle trær, bare ikke dette.
Da tegningene ble digitalisert i forbindelse med 75-års jubileet i 2022, så fant vi et laminert brev på baksiden. Bildet under.
I dette brevet stod det en del interessante opplysninger. Han begynner med “Alt er forgjengelig” og henviser til at treet ikke er evigvarende, Han håper videre at han kan få malt treet en dag, gjerne en vinterdag med dompapper.
Men avslutningen var den som overrasket, den henviser til “Nordlys over Venabygd”. Bildet var ikke klart (enda i 1977), men det var underveis og håpet om at Tuntrebildet kunne være et plaster på såret enn så lenge var da til stede. Vi tok hjertelig imot.
Idag er de øverste greinene av tuntreet fjernet, da de begynte å vokse seg så lange at de ville ødelegge taket. I stedet er det plassert et fuglehus i treet, og Herman Dues ønske om dompapper og andre fugler og smådyr er dermed blitt en realitet.
Den fjerde tegningen som dukket opp i etterkant er denne. Tegnet i 1979. Det er ukjent hvor dette er. Mulig det er et sted ved Veslefjell eller på Buhaugen.
Herman Due leverte også fargekoloritter, og denne med Søre Bølhøgda, Muen, og høyst sannsynlig Fiskeløysa er et godt bevis på det.
Skogsbilde med sildrende bekk. Dette kan muligens være Stubbrudbekken som renner forbi Temorka i Sødorp.
Stixrud og familie oppholdt seg her under 2.verdenskrig. Flere bilder ble malt fra området og det er ikke usannsynlig at det er fra et sted i nærheten.