Typisk seter, umulig å stedfeste.
Tre bygg, et sel hvor folk oppholdt seg. Et fjøs/stall hvor det var dyr og en løe til oppbevaring av høy/ved og annet materiell som trengtes på setra i løpet av tiden man var der.
Det er også verdt å merke seg at mange steder kan man ta ut himmelretninger ved å se på setrene. Selet var praktisk satt opp så melkerommet vendte mot nord, og melka holdt seg kald lengst mulig.
Vintersetring forekom der det var lang vei hjem. Da brukte man hele sommeren til å lagre mat så det kunne brukes i løpet av vintertida på setra. Snødøldalssetra er et slikt eksempel.
Det som også er å bemerke på dette bildet er forskjellig bruk av gjerder. I nærheten av grinda er det stakitt og rundt resten av området er det en heller så som så vedlikeholdt skigard.
Det er vanskelig å si hvilket gjerde som er best, for det avhenger av hvilke dyr som beiter i området. Vanlige beitedyr i Gudbrandsdalen har vært sauer, kyr og til en viss grad geiter. Alle disse tre beiter på forskjellige måter og det er egentlig en sambeiting av alle tre som er best for at fjellet skal få best næring og vokse.
Grunnen er at store dyr som kyr (og hester) grovbeiter, sauer finbeiter og geiter har skråbitt og tar kvist og skudd som er igjen etter begge to. Nå som det bare er sauer som slippes på beite så gror fjellet igjen.
